Kroppen etter fødsel

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men jeg savner nesten det å være gravid. Da jeg hadde den store, fine gravidmagen hadde jeg alltid et sted å hvile hendene. Det var et ypperlig lite bord! De første par ukene var jeg helt rådløs, hvor pokker'n skal man ha hendene sine? Store problemer, dere. Store! 

For et par uker siden prøvde jeg på meg bunaden, for å se hvor landet lå etter graviditeten. Det er ingen hemmelighet at jeg gikk opp mye da lille tulla lå i magen, og buksa for gravide har vært like flittig brukt etter fødselen som før. Og det kom egentlig ikke som et sjokk, men bunaden var blitt ganske mange cm for liten. Forventet eller ei, det ga jo selvfølelsen min et ganske hardt spark! Det er ikke mer enn to år siden vi fikk den sydd inn fordi den var for stor.
Jeg hadde ingen forhåpninger om å se ut som Fotballfrue, og jeg synes alt det styret med disse magebeltene som skal "hjelpe deg til å få tilbake figuren" bare er bullshit. Har man båret på et barn i de bedre ni månedene av et år, så ser man såklart annerledes ut! Men det er ingen hemmelighet at å ikke passe inn i gamle klær svir.

31 uker på vei!

Jeg vet ikke helt hvorfor, men i dag tidlig fant jeg ut at, hei, jeg skal prøve den én gang til. Og visst pokker passet den! Den sitter litt stramt over passe melkesprengte pupper, men jeg får den på meg!
Ikke nok med bare det, men nå får jeg også skvist på meg buksene jeg brukte før magen ble for stor. Lykke! Aldri mer mammabukser som konstant sklir ned over hoftene. Så det å gå tur med vogn samt en liten endring i kostholdet har gitt litt resultater. Ammingen gjør jo også sin del, frøkna suger jo det meste av ekstralageret mitt ut ved hvert måltid.
Idealvekten er enda et stykke unna, men jeg blir bare mer og mer motivert til å nå den!

Blogges!

Livet som mamma!

Jeg hadde grundig rett i det forrige innlegget, fødselen var virkelig rett rundt hjørnet.
Onsdag 26. mars kom lille Ebba Louise til verden, på termindatoen tilogmed. En helt perfekt liten frøken som har smeltet hjertene våre totalt. Den siste halvannen måneden vi har tilbragt med henne har gått så fort, og hverdagen har blitt snudd helt på hodet. Men samtidig så klarer jeg nesten ikke å huske hva vi brukte dagene på før vi fikk barn. Nå synes jeg dagene er over før de har begynt!

Mye har jo forandret seg, især prioriteringer og hva som spiller noen rolle.
Gulp og bæsj på hender og klær er blitt hverdagen, å ta en dusj som varer lengre enn fem minutter er luksus! I tillegg blir middagen ofte sen fordi det er så mye viktigere å sørge for at Ebba er mett og sover søtt først.

Jeg har så utrolig lyst til å bli flinkere på å blogge, mest for min egen del. Dagene går så fort og jeg er så redd for å glemme alt som skjer. Det minner meg på at jeg må få stumpen i gir og begynne på Ebbas scrapbook! Jeg har kjøpt album, så det eneste som stopper meg er.. ja. Meg selv. Jeg vet jeg kommer til å angre som bare pokker om jeg ikke dokumenterer "alt", og jeg er sjeleglad for at jeg fikk et lite digitalkamera av Finn til jul, og enda gladere for at vi tok det med på sykehuset. Vi har et bilde av Ebba da hun kun var få minutter gammel, og det vil jeg ikke være foruten. Jeg får tårer i øynene bare jeg tenker på det. 
Hun vokser jo så fort! Og tenk, hun har begynt å smile. Flere tårer på vei!

Nå sitter jeg bare å venter på at hun skal våkne igjen. Vi har endelig fått babycallen som vi ventet et måned på at skulle komme, hallelujah! Det er så befriende å bare kunne kikke på skjermen for å se om hun sover godt eller har fått dynen over hodet, uten å risikere å vekke henne ved å gå inn på soverommet. Og bare det å kunne gå på do uten å ha ørene på stilk for å lytte etter skrik! Luksus.