Jeg møtte min første nettkjæreste i mai i fjor, på en nettside som heter Interpals. Han var engelsk, 23 år og jeg falt, rett som det var, ganske pladask for han. Vi pratet hver dag hele sommerferien, flere timer i gangen. Nattesøvnen ble nedprioritert et par ganger fordi jeg aldri ville legge meg da jeg snakket med han. Og i august kunne vi vel så godt som si at vi var sammen. Det var bare denne forbanna avstanden..
Siden jeg ikke er 18, så var det ikke så lett for meg å bare kaste meg på et fly og suse avgårde til England. Så om vi noen gang skulle møtes før jeg var myndig og med god nok økonomi, så måtte han ha kommet hit på besøk. Men et besøk hit, viste han overraskende lite vilje for å gjennomføre. Og etter flere runder hvor han lovet å bestille flybillett men aldri gjorde det, så gjorde jeg det slutt. Jeg fortjener ikke å være sammen med en som hadde såpass lav terskel for å såre meg om og om og om igjen. Jeg fortjener en som bryr seg om meg.
Og da jeg fikk han og hele situasjonen litt på avstand så så jeg klart og tydelig hvor naiv og blåøyd jeg hadde vært gjennom hele forholdet med han. Denne gangen har jeg nok lært leksen min.
Så skjedde det noe. Dere husker vel dette innlegget hvor jeg fortalte at jeg hadde kommet i kontakt med en islender som var villig til å lære meg islandsk? Han kom jeg også i kontakt med gjennom den samme siden, Interpals, og jeg er så takknemlig for at det var han jeg spurte og at han faktisk sa ja.
For det endte jo med at vi sluttet å prate om islandsk og heller snakket på et mye mer personlig nivå og vips, så var jeg forelsket. Og skulle du sett, han var forelsket i meg óg.
Og jeg er ikke dum, jeg vet akkurat hva de fleste tenker om meg og hele denne situasjonen. Men jeg klandrer ingen for å ha sine meninger, jeg har selv tenk på samme måten tidligere. For tenk så tapersk man må være om man skaffer seg kjæreste på nett!
Ja, enig der. Forskjellen her er bare at dette ikke var ment å skulle starte som flørting. Egentlig skulle jo fyren bare hjelpe meg med å lære det vakre språket islandsk. Men, så sa det bare BAM. Forelsket.
Så. spørsmålet er: hvorfor velger jeg et langdistanseforhold framfor et "vanlig" forhold?
Svaret er enkelt. Det er et mye sterkere forhold. Mye mer betydningsfullt. Det mener nå jeg, i alle fall.
Tenk på det, tilliten er jo den største byggesteinen i et forhold, og det er så vakkert når du kan stole så vannvittig mye på en person som bor hundrevis av mil unna. En som du attpåtil ikke har møtt før. Nei, jeg får ikke klemme han, kysse han, våkne opp med han ved siden av meg, men jeg får snakke med han og høre stemmen hans. Og han synger vuggeviser for meg på islandsk om kvelden når jeg har vanskeligheter med å sove. Og jeg får fantasere og drømme om hvor fantastisk det kommer til å være når jeg endelig får møte han. Og hvor perfekt det vil være. For dere kjenner allerede hverandre ut og inn, før dere i det hele tatt har holdt hverandres hender.
For hvorfor skal man la avstand ødelegge følelsene to mennesker har for hverandre? Følelser er følelser og kjærlighet er kjærlighet. Ingenting kan forandre på det, selv ikke store hav.
Og forresten, han kommer hit på søndag. Viktor kommer og besøker meg, og jeg gleder meg som en liten unge!
Stay tuned, sweeties
.jpg)
